Der har tidligere gjentagne ganger været pekt på den kjensgjerning, at en stor del av de norske fjorders retninger er bestemt ved retningslinjene i landets fjellbygning, fortrinsvis ved den kaledoniske fjellbygnings linjer. Få Vestlandet har særlig Amund Helland og Carl Fred. Kolderup vist dette, henholdsvis for Sogn og Fjordanes og for Hordalands vedkommende. Karl Pettersen og J.H.L. Vogt har vist at lignende forhold er til stede i det nordlige Norge. I det østlige Norge har W. C. Brøgger påvist hvorledes det er de postsiluriske forkastninger i Oslofeltet som der bestemmer fjordenes retninger og forløp. Men alle disse forskere, særlig Brøgger og Helland, betoner sterkt at det vel er fjellbygningens linjer som bestemmer fjordenes retninger, men bare derved at disse linjer gir erosjonen bedre vilkår enn andre steder. På den annen side hevdet Th. Kjerulf at fjordene simpelthen er forkastninger eller sprekker, og at erosjonen bare har glattet formene ut senere. Det samme hevder Gregory i 1913, mens De Geer nogen år forut fremsatte en teori om at epirogenetiske bevegelser i Norskehavet i tertiær tid var årsaken til fjorddannelsen. Begge de to sistnevnte ser imidlertid helt bort fra sammenhengen mellem fjordenes retning og undergrunnens struktur; det samme gjør også Sederholm.